11 måneder siden forrige gang..

Det begynte å krible i fingrene igjen. Etter å skrive. Skape. Forme.
Det var på tide å begynne å være litt kreativ igjen, kjenne på følelsene. Gjøre noe ut av alle tankene.

Det har gått elleve måneder siden siste innlegg. Et deprimert hode, et hjerte som knapt slo, et smil som krevde energi for å virke og tårekanaler som ikke stoppet.
Jeg har bestemt meg for ikke å lese meg bakover. I tilfelle. Det blir for mye.
Hvordan man kommer gjennom noen ting vet jeg ikke. Det er fascinerende og rart, og kanskje litt sannhet i at man får det livet man tåler.

Jeg er i allefall her fremdeles.

Sommeren ble borte i en tåke. Jeg jobbet for mye, gråt for ofte og brukte altfor lang tid på å komme meg ut av sengen de dagene jeg hadde fri. Selvom jeg prøver, husker jeg veldig lite av hva dagene inneholdt, og jeg tror det er best sånn.
Jeg er uansett kommet gjennom, og på vei mot noe bedre.

Det har skjedd utrolig mye på de elleve månedene.
Jeg flyttet.

Jeg turte til slutt å be om hjelp. Høyt. Jeg var redd som et lite barn og gråt hos mamma, men det var godt å si høyt litt av alt kaoset som lever inne i hodet mitt.

Jeg begynte å gå til psykolog. Det var den høyeste dørterskelen for meg å komme over. Jeg vet ikke om hun i seg selv var god nok. Det ble for mye mas om medisiner. Jeg vil ikke ha medisiner, jeg vil ha et hode som virker! Jeg gikk vel åtte ganger, kanskje ti.

Jeg begynte i en annen type terapi. Snakke med kroppen. Mye lettere for meg.

Jeg reiste med min bestevenn og fine folk. Og jeg fikk være meg selv. Tulle, være høylydt, snakke alvolig av og til og bare være en del av noe rett.

Jeg fullførte en utdanning.

Dessverre kranglet jeg igjen med viktige mennesker, men bestemte meg for at nok var nok og ryddet heller i rekkene. Hva trenger jeg ikke i livet?

Jeg sluttet i jobben min. De tok det beste av meg og mer enn det, men jeg mobiliserte all styrke jeg hadde og det kjentes godt oppi alt som var tøft. Det var sunt å bli minnet på hvor mye styrke jeg har, når jeg må.

Jeg reiste igjen, lenge og langt. Fikk nye impulser, inntrykk og mennesker i livet. Ble påminnet viktige ting jeg nesten hadde glemt.

Jeg tok bilder igjen, og likte det så godt.

Jeg er over han. Ikke for alltid, for kanskje en gang.. Men jeg tenker ikke hvis om, dersom hver dag lenger. Han er ikke det første jeg tenker på om morningen og ikke det siste jeg tenker på hver kveld.

Jeg er friere.
Jeg er lettere i hodet. Gladere på ekte.
Jeg har rykket tilbake til start, men det kjennes ok.
Jeg er avslappet til fortsettelsen, for det er akkurat som om jeg vet at den blir god.
Det kriblet i fingrene igjen fordi jeg ville skrive, og fra og med nå skal jeg gjøre aller mest av det som gjør meg glad. Og ikke holde på med noe jeg ikke liker så lenge at jeg setter meg fast.

Forhåpentligvis.
Men ved godt mot!

Jeg har venner jeg vil leve for.

Jeg fikk ikke til å skrive om smil og gode følelser. Kriblingen i magen uteble og smilene var falske. Latteren var ekte, men balanserte på grensen til gråt. Jeg tenkte på klovnen som smiler med munnen men gråter i hjertet. Det er meg.
Jeg rister tak i meg selv og ber meg om å skjerpe meg. Jeg har en familie som elsker meg og venner jeg ville dødd for. Det finnes så mange andre som har det så mye verre enn meg, og med god grunn. Jeg prøver å tenke på det, men i vanskelige tider er det egoismen som råder.
Meg, meg, meg, meg. Jeg er alene i et liv jeg ikke kan fordra.

Jeg sier at jeg har venner jeg ville dødd for. Jeg burde heller sett på dem som venner jeg vil leve for. Det er de som får meg gjennom dagene og som får meg til å smile, til å føle meg bra. De fine menneskene som får meg til å være glad, som redder meg fra meg selv. Jeg skylder dem å være i live. Det er ikke deres skyld at livet er dritt. I gode øyeblikk husker jeg det.
I de mørke øyeblikkene husker jeg ingenting.
Da er min eneste grunn til å leve at jeg vet hvor vondt det er å bli igjen.

Når man flere ganger i løpet av et år bryter ut i krampegråt og bunnløs sorg. Kjefter på de viktige folkene. Da er det på tide å innse hvor ille det er blitt. At man ikke alltid kan klare alt helt alene. At noen andre av og til må lære deg forskjell på rett og galt igjen.
Jeg er på mitt livs svakeste punkt, men må finne min største styrke.
Motet til å si i fra.
Jeg trenger hjelp.
Å be om det er vanskelig.
Men å fortsette å leve livet sånn som det er nå er enda vanskeligere.

Det skal bli bra til slutt.
Det må det.

Kjære dagbok..

..i dag har vært en fin dag fordi.. 

Sånn burde hver gode dag skrives inn i hukommelsen. Når det føles som om skyene aldri letter helt hadde det vært ok å hatt noe å sett tilbake på, som minnet meg på smil og gode dager. Som kan få meg til å huske hva det var som fikk solen til å skinne sist. Som kan minne meg på hva som fikk solen til å skinne før. Som gjorde at jeg hadde lyst til å stå opp om morningen. Gjorde at jeg kunne smile gjennom en hel dag, ha øyne som glitret og som gav meg mot til å møte de fine dagene isteden for å frykte hva vondt som kunne skje.

Jeg prøver å lære meg at en tanke bare er en tanke og ikke en handling. En av tankene som fort blir til handling er dessverre blogginnleggene mine. Det har vært mye mørke her. For mye. Jeg har på en måte tillatt det og bli sånn, fordi jeg har skrevet ned tankene mine. Jeg trodde at det skulle bli bedre sånn. Men da fikk jo plutselig de grå og mørke tankene mine større plass å utfolde seg på. De fikk lov å ta plass selvom de absolutt ikke fortjente den.

Livet består av opp- og nedturer. Det må regne for at blomstene skal gro.
Men ikke for mye, for da drukner blomstene helt og de kommer ikke tilbake av seg selv.
Det var det som skjedde. Jeg trodde jeg kunne komme tilbake til livet, helt av meg selv. Det går ikke det.
Av og til trenger man hjelp for å kunne starte igjen.
Hjelp til å skille rett fra galt. Vondt fra godt. Smil fra tårer.
Hjelp til å huske hvordan dagene skulle vært, ikke hvordan de ble.

Skrittene er små i riktig retning igjen. Det er til tider mye tanker og tårer. Store forandringer er på vei, og jeg har blitt lettskremt på mine dager. Jeg får angst av å tenke på at det vante skal ta slutt. Men hvorfor? Hvis jeg ikke har det bra nå, så kanskje det er nettopp det som må til. Et skifte.
Nye tanker. Ny styrke. Nytt mot.
Små skritt så ikke fallhøyden blir for høy og kommer for brått.

Jeg vil så innmari vannvittig gjerne ha tilbake de fine dagene jeg vet finnes.
Dagene da motet mitt er like sterkt som det vonde er når det overtar.

Det første jeg skal begynne med er å skrive ned smil. Gode følelser. Kriblinger i magen. Livslyst.

Kjære Dagbok.
I dag har vært en fin dag..
..fordi jeg har hatt fri.
..jeg har spist god hjemmelaget lunsj med en venninne.
..jeg har bestemt hele dagen min selv, og gjort det som har passet meg.

Jeg velger meg april..

…for nok en ny start.
For latter. For glede. For mot. For mer eventyr.

Det er ikke mer å si..

Faen.

Håp

Det har vært en deilig uke. Til meg å være. Ikke så mye tankekaos. Fredelig.
Det ligger ikke lenger i mine hender. Jeg har sagt hva jeg syns. Fortalt hvor jeg står.
Det er åpent. Jeg er fylt med en ro.
Mye roligere enn jeg trodde at jeg kunne være. Kanskje fordi jeg vet at jeg er ikke ansvarlig lenger.
Jeg har gjort det jeg kan. Tatt initiativ.

Jeg har ikke fått noe svar. Av noe slag.
Man fortsetter og ha håp så lenge man kan. Gi det litt tid.
Ingen svare er ingen grunn til å gi opp. Enda.
Men jeg har sagt at det er nok nå. At dette er siste sjansen. I allefall for en stund.
Jeg kan ikke la dette ta resten av min tid som ung.
Jeg må begynne å leve igjen. Finne noen ny til å oppta tankene mine.
Få meg til å smile. Få det til å krible i magen.
Det er greit.

Men så kommer jeg på hvor utrolig gjerne jeg vil at det skal være han.
Han som holder rundt meg. Han som kysser meg i håret. Han som smiler til meg.
Han som får det til å krible. Han jeg kan sovne inntil og våkne opp sammen med.
Han som gir meg forsikringer på at vi kan få det fint.

Sammen.

“I wish upon a star…”

 

Senket guarden, fant frem motet…

 

…og sendte ham en ordentlig melding. Om følelser og nygjerrighet. Og at han er fin.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det kjennes ut som å skulle bygge siste topp av et korthus, jeg holder pusten og håper jeg kan juble isteden for at alt raser.
Noe som kjennes så fint, kan jo ikke være feil.

Om ikke annet var det modig.

Om å senke guarden..

Jeg har bygget opp en mur foran meg som er så høy at det er ikke er mulig for andre og komme over. Jeg skal ikke såres. Jeg skal ikke slippe vanskeligheter inn. Vær gang jeg får en nedtur så legger jeg på enda flere murstein. Muren bare vokser.
Nå har den blitt så høy at jeg ikke klarer å komme over på den andre siden selv heller. Det var jo ikke det som var meningen. Det er jo ikke noe moro å sitte bak en høy mur helt alene, mens livet er nå. Uten å tørre å slippe noen inn. Uten å ta noen sjanser.

Poenget burde jo vært å bygge en mur bak seg, så jeg har en trygghet når jeg faller. Som en ekstra ryggrad som sørger for at jeg ikke faller helt om, men har noe å lene meg mot.

Livet handler om ta sjanser. Om å slippe folk inn. Av og til følger vonde følelser med, men enda oftere går det jo bra.
Dessuten er det minst like vondt å være alene. Å være ensom fordi jeg er for redd til å vise frem den jeg i virkeligheten er og vil være er kanskje noe av det vondeste jeg har kjent på. Å føle meg ensom sammen med andre henger jo ikke på greip. Det er jo ikke sånn det skal være.

Jeg vil senke guarden min. Jeg vil tørre mer. Ta sjanser. Tørre å feile.
Gå tilbake til utganspunktet mitt. Det som fantes for lenge, lenge siden.
Før jeg visste om vondt og frykt, men bare om åpenhet og kjærlighet. Da ting stort sett gikk bra.
Jeg vil ikke være redd lenger. For alt. For livet. For hva andre tenker. Og for hva andre syns. Om meg.
Når jeg åpner meg og slipper folk inn, så liker de meg jo. Nesten alltid.

Hvor farlig kan det være?

…hvem vil være en isprinsesse uansett?

Innimellom

Selvom det har vært i overkant grått, tankefullt og håpløst de siste månedene, så er det heldigvis glimt av håp og glede også.
Innimellom.

…som da en ny venninne og jeg kunne skravle i timesvis på telefonen, og jeg forstod at hun er i ferd med å bli en av mine nærmeste.
…som da han sendte melding og lurte på om vi skulle sees, fordi han hadde tid og lyst til det.
…som da vi satt inntil hverandre i sofaen og det kjentes så rett ut å skulle sitte sånn, inntil han.
…som da noen ville vise meg noe av deres kultur.
…som da jeg ble servert trerettersmiddag med perfekt vin til, fantastisk kveld og superhyggelig selskap.
…som da vi satt på flyet og faktisk skulle reise bort, og det føltes trygt. Tross alt.
…som da jeg fikk besøk av en av mine beste venner, og jeg kunne være stolt over hvor fine venner jeg har.
…som da han skrev på melding at jeg var søt.
…som da jeg forsto at jeg er i ferd med å få meg noen nye venner.
…som da vi lagde middagsmat, og ble tatt med storm over hvor god mat vi nettopp hadde laget.

Innimellom.
Heldigvis.

Utskeielser er ikke godt for noe.

Vi kaller det “å kose oss”, “å ha det for travelt”, “at tiden ikke strekker til”, men det er bare unnskyldninger vi lager for oss selv.
For å tillate oss latskapen ved å ikke gidde, ikke tenke, ikke gjøre den ekstra innsatsen som trengs.
Når vi mister fokus på hva vi har bestemt oss for finner vi bare på tilsynelatende godkjente årsaker.

Jeg er streng med meg selv. Strengere enn jeg burde.
Jeg forlanger at jeg er perfekt, selvom jeg ikke forlanger det av noen andre. Man skal behandle andre som man selv vil bli behandlet. Det er en lærdom man får for at man skal huske å være snill mot andre, huske hva man selv liker.
Den fungerer ikke motsatt vei. Når jeg må huske å være snill mot meg selv. Hvilken lærdom gjør at man husker det?
“Man må behandle seg selv som man vil at andre skal behandle deg” Kan man si det sånn?

Jeg skaffet meg oversikt, og jeg tok kontroll. Ikke fullstendig. Men nok til at jeg kunne smile om morningen, nok til at jeg kunne si til meg selv at “jeg er bra nok” og faktisk tro på det. Det krever konsentrasjon og fokus. Når andre ting dukket opp mistet jeg fokuset. Jeg har alltid slitt med å konsentrere meg om mange ting på en gang.
Jeg skeiet ut. Glemte hva jeg skulle huske. Husket hva jeg jobbet med å glemme.
Det er tøft å forandre et tankemønster. Det er ikke rom for utskeielser. Det er en heltidsjobb, hvor resultatet er viktigere og bedre enn noe annet man kan oppnå. Jeg har kjent litt på det. Jeg vil kjenne mer!

Jeg begynte å tillate meg å spise ting jeg ikke har spist på mange år. Det var ingen utskeielse. Det var et oppgjør med fortiden. Et oppgjør med et kontrollmønster som ikke lenger kjentes ok. Det kjentes som en gammel straff. Jeg lot den opphøre. Med restriksjoner.
Jeg skulle ikke kjøpe inn i tilfelle jeg fikk lyst på, bare der og da når jeg hadde lyst på.
Jeg kunne takke ja når folk tilbød meg, men ikke forsyne meg selv.
Det gikk fint det. Helt til hodet og kroppen skrek etter usunt. Ville ha når den ikke trengte. Ville ha som trøst. Ville ha som glede.
Jeg tillot det èn gang. Enda en gang.
Så var det blitt en utskeielse.
Også var veien tilbake til null blitt så innmari mye lenger.

Treningen gjorde meg godt. Hødet mitt hadde det godt. Tankene mine var ladet med mer positiv energi. Bena kjentes lette. Og kroppen kjentes bra.
Travle dager på jobb. Lite søvn. Spenning i kroppen. Sosiale prioriteringer.
Sviktende motivasjon. Vonde ben. Tung kropp. Dystre tanker. Mørk energi.

Nok et utskeielse.
Tre på rad.
De jobber sammen. Med hverandre. Mot meg.

Jeg er min egen verste fiende.
I alle ting jeg feiler i. I alle ting jeg gjør.
Utskeielser er ikke bra.
Det handler ikke om at man koser seg, for der det ender er så langt på andre siden av skalaen som det går an å komme fra “å kose seg”.

Med utskeielser krever det mer innsats. Tyngre jobb.
Inspirasjonen min er borte. Motivasjonen kjennes som to brukne ben.

Men målet, det finnes.
Jeg vet at det kjennes godt.
Jeg vet at jeg kan smile om morningen.
Jeg vet at jeg kan være bra nok.
Jeg vet.
Jeg må bare lære meg det igjen.
Så stikker kanskje motivasjon og inspirasjon innom også.

De andre jentene sier at jeg plystrer hele tiden. Det er i det minste en bra ting.